Gå tilbake til nettstedet

MOR GODHJERTA I LYNNEBAKKA

Tekst: Anne Lise Skjaker Foto: Fotograf BT Stokke AS

· Portrett

Som eldst i en søskenflokk på fem lærte Åse Myrdal tidlig å ta ansvar. I sitt 79. leveår er hun fortsatt en omsorgsperson, men ikke i like stor skala som hun har vært tidligere. Trebarnsmor, bestemor og oldemor er hun forlengst, og barn har hun tatt under sine beskyttende vinger siden hun ble mor for første gang som nittenåring.

broken image

Hun forteller om skolegang på Sanne skole, deretter framhaldsskole på Leikvoll, før hun som 16-åring dro til Oslo og tok seg jobb sammen med en kusine. Jentene bodde på hybel sammen og de synes det var stort å tjene sine egne penger!

Hun traff sin kjære Torleif tidlig, og atten år gammel sto hun brud. Tre barn ble det etter hvert, først Evy, som døde så altfor tidlig, deretter Lasse og til slutt Monica. Ved en tilfeldighet fikk hun forespørsel om å bli fostermor da Monica var bare sju måneder, og Åse sa ja, nesten uten å tenke seg om! Og det har hun ikke angret på.

For gjennom årene har ti fosterbarn vokst opp hos familien Myrdal i Lynnebakka og gitt ekteparet Myrdal et arbeidssomt, men rikt familieliv! De har også hatt hunder, katter og undulater gjennom årene, forteller hun, så vi ser for oss et hjem med stor takhøyde og framfor alt stort hjerterom.

- Det hadde ikke gått uten en fenomenal ektemann som Torleif, sier Åse, som ikke får fullrost sin praktiske og omsorgsfulle livsledsager gjennom 60 år. - Torleif har reparert sykler, bidratt med husarbeid, vært med alle ungene på forskjellige aktiviteter og i det hele tatt vært “far” for både biologiske barn og fosterbarn.

Åse liker forresten ikke ordet fosterbarn, hun pleide å si at “vi har fått en unge til” når det ble nye munner å mette rundt matbordet. Alle ble behandlet likt, slik må det være, sier mor Åse.

Trond, Espen, Vigdis, Rigmor, Susanne, Inger Helene og noen av utenlandsk opprinnelse; alle gir Åse gode minner som hun villig deler. Men hun rosemaler ikke, og husker også tøffe tak med opptil fem “bonusbarn” samtidig. - En gang rømte et par stykker fordi de synes jeg var streng, men de kom snart hjem igjen, forteller Åse, som ofte har tenkt at mange unger kunne vært hjulpet i eget hjem, ved at noen hadde ordnet opp i familieforholdene. Ekteparet Myrdal har kommet godt ut av det med alle foreldrene de har vært i kontakt med.

Apropos streng: Åse mener at unger må læres til å rydde opp etter seg, læres til å ta hensyn til hverandre og gjerne hjelpe til, rett og slett fordi de liker å være til nytte.

Unger trenger tydelige voksne som setter klare grenser. Det er viktig for en sunn utvikling; det er ikke bra når barn blir vant til å være sjef, mener Åse, som også tror at uteaktiviteter bidrar positivt i barns oppvekst.

Den arbeidsglade dama har også hatt jobber utenfor hjemmet ettersom ungene vokste til. Hun har vært ansatt i Gran kommune, både som renholder og som kirketjener noen år. Dessuten er hun særdeles håndarbeidsglad, hun syr, strikker og hekler gjerne gaver til familien. Hvordan hun har fått tid til alt, er ikke godt å si, men vi aner en dame som prioriterer de viktigste tingene og ikke er opptatt av detaljer. Slikt frigjør tid, som kan brukes på det en liker å beskjeftige seg med.

- Når det gjelder morsdagen, foretrekker jeg nå en enkel feiring, men jeg innrømmer at det blir noen telefonsamtaler i løpet av dagen, humrer Åse. - Vi har god kontakt med de aller fleste av ungene som har vokst opp hos oss, og da Torleif og jeg feiret 60 års bryllupsdag, var det noen av fosterbarna som tok initiativ til et stort selskap for oss, der det var mange gjester, forteller hun.

- Vi er ikke blitt rike på materielle goder av livet som “ekstraforeldre”, men vi føler oss rike på minner og erfaringer, sier Åse. - Behovet for fosterhjem er ikke blitt mindre med årene, og jeg håper at mange ektepar vil se seg i stand til å åpne sine hjem for unger som i perioder trenger en solid hjemlig base og stabile voksenpersoner rundt seg, sier Mor Godhjerta i Lynnebakka, Åse Myrdal.